Det ble ikke sommerferie i år

Dette blir et langt innlegg men det er godt å dele med seg av det som skjedde den 22. juli som en del av bearbeidelsen av det traumatiske. Ser det er flere som har blogget om det som skjedde, både av de som ble direkte berørte av hendelsene i Oslo og på Utøya, og av andre. Det er helt utrolig å se det engasjementet hendelsene kreerte og det varmer!

Har fortalt om dette på Facebook, men samler det her også.

Modige AUF-ungdommer dagen Gud glemte.

av Trine E. Lisødegård den 23. juli 2011 kl. 18:33

Vi er på Utvika Camping, www.utvika.no hos moder'n og kom hit den 21. dm.

Dagen i går var veldig spesiell. Først hørte vi om bomben i Oslo og syntes det var rart det var "fyrverkeri" på Utøya etterpå. Gjett om vi tok feil... Etterhvert dukket det opp våte og forkomne ungdommer som hadde svømt fra Utøya og til Utvika Camping, det er ca. 5-600 m.

Moder'n (blir 80 i september), jeg, Trinegubben (politimann) og en fastboende Turid tok hånd om de som kom opp til hovedhuset. Vi tørket, trøstet, lot de bruke mobilene våre og ikke minst - fikk de avgårde i biler som allikevel stod fast i køen på veien. Politiet hadde satt opp sperringer begge retninger.

Trinegubben gjorde en kjempejobb med å få frivillige til å kjøre til Sundvollen. Det var faktisk noen som ikke ville! Men, de som gjorde det tok flere turer. Bla. var det en med minibuss som kjørte flere runder og lot ungdommene låne mobilen i bilen. Jeg prioriterte de som var dårligst og fikk de først avgårde. Flere sa de kunne vente og sa ifra om hvem som var dårligst. Var det noen dårlige som ikke slapp taket i vennen sin så sendte jeg selvfølgelig vennen med!

Det var mange av campinggjestene og de fastboende som dro ut i båter og plukket opp ungdommer. De første som dro ut ble beskutt!!! Heldigvis gikk det bra! Ungdommene ble kjørt til fergekaia eller hit på campingen. Nede ved stranda var det andre campinggjester som tok de imot og sendte de videre opp til hovedhuset. Det var både tyske og norske turister som gav vekk pledd, dyner, klær, håndklær og sko. Men, det var ikke nok til alle. Jeg antar vi håndterte ca. 150 - 200 ungdommer. Har senere sett antydet at det var rundt 300 vi hjalp.

Selv om ungdommene var forkomne så trøstet de sterkeste de svakeste. De holdt om hverandre og det var hjerteskjærende scener når de oppdaget bestevenner som kom inn. Alle hadde vært så modige! De fortalte om drapsmannen, skudd, at de forsøkte gjemme seg, om døde på land og i vann, og om sårede. Dette var ikke helt greit å håndtere - for hva sier man egentlig?

Det var tøft i går, slitsomt. Vi følte oss uteglemt av politi og ambulanser. Selv etter iherdige forsøk på å få noen hit kom de ikke før alt så og si var over - da vi hadde fått sendt alle ungdommene til Sundvollen. Da hadde det gått ca. 4-5 timer. Det var faktiskt med bil herfra de første ungdommene kom til Sundvollen. Der var ikke politi og ambulanse enda men hotellet var forberedt og kom ut med tepper.

På Utvika kom det på kvelden også en fra politiet som ba Trinegubben om å stoppe all trafikk da veien skulle kun benyttes av ambulanser og dette gjorde han ut over natten.

Idag har det vært fellesmøte her på campingen og kommunens kriseteam var her samt en ansvarlig lege. Vi har fått god informasjon om hva slags traumereaksjoner som kan komme og hvem vi skal kontakte. Det var godt å høre hva som hadde skjedd nede ved vannet og vi fikk sagt vårt. Den ansvarlige legen fortalte heldigvis at vi var ikke glemt i går og at alle satte stor pris på den jobben som ble gjort her på Utvika i går. Vi fikk også vite årsaken til at vi ikke fikk hjelp og det var at området ble ansett som et risikoområde pga. skytingen - men, hva med oss og ungdommene da?! Det var mye "hva hvis" man tenkte på på fredagen...

Det var helt utrolig hvordan vi som jobbet her i går organiserte oss, det bare ble slik! Alle skled inn i oppgaverer og gjorde det som var nødvendig. Vi diskuterte overhodet ikke om hvem som skulle gjøre hva, det bare skjedde. Den dynamikken som var på campingplassen den 22. var helt utrolig!

Det er fremdeles ting som skjer her, det letes etter omkomne i vannet og langs strandkanter og det er mange begravelsesbiler på veien.

Tankene går til de som jobbet i går, ungdommene, til pårørende og etterlatte. Det er mye sorg som skal bearbeides og vi må stå sammen og ta vare på hverandre.

Her er en annen som har skrevet om gårsdagens opplevelser, en Utøyadeltaker: https://www.facebook.com/?ref=home#!/notes/khamshajiny-gunaratnam/den-verste-dagen-i-mitt-liv/225447274160068

Uken etter den 22. juli

av Trine E. Lisødegård den 6. august 2011 kl. 18:17

Litt om dagene etter den 22. juli:

På søndag kom kriseteamet en gang til og da kom også politiet som foretok uformelle avhør av de som hadde jobbet den 22. Når vi var ferdig med avhørene fikk vi beskjed om at vi kunne reise fra campingplassen hvis vi ville. Vi valgte og bli noen dager til som planlagt. Dette gjorde godt. Vi fikk pratet sammen og slik bearbeidet det som skjedde. Men, det sitter i kroppen enda.

Etter fredagen ble det etterhvert lagt blomster nede på moloen på campingen. Vi hadde en minnestund på mandagen og gikk ned til vannet med flere blomster, lys og flagg. Etterhvert begynte andre mennesker å dukke opp med blomster og lys for å vise støtte og sympati. De fortsatte å komme hele uken, gamle og unge, familier med småbarn, forskjellige nasjonaliteter og pårørende.

I tillegg kom pressen (norsk og internasjonal), med sine biler, kameraer og mikrofoner. De kjørte opp og ned på plassen, filmet og intervjuet. Vi som hadde jobbet øverst på plassen hadde tydeligvis ikke jobbet med det mest spennende og vi slapp for det meste unna. Men de som hadde vært ute i båtene fikk ikke fred og ro. Det var virkelig slitsomt, spesielt de første dagene da man selv skulle forsøke å bearbeide det som hadde skjedd.

I tillegg til at vi på Utvika fikk takk fra kriseteamet og ansvarlig lege kom det etterhvert takk fra andre også. Det er sendt blomster og kake til Utvika Camping og noen politikere har vært innom. På mandag 25. ble vi samlet igjen, da kom Knut Storberget og takket oss. Jeg setter stor pris på at Storberget takket oss personlig alle sammen og at min snart 80 år gamle mor fikk en ekstra takk.

Tirsdag 26. var det en mc-kortesje som passerte Utvika. Vi trodde det skulle komme rundt 200 ... Det var en utrolig flott opplevelse da kortesjen passerte! Vi fikk merke varmen fra de da de passerte tutende og vinkende alle sammen - rundt 1000 stk.! Det tok tid før alle hadde passert og flere på campingplassen stod og gråt. Det var sterkt med så mange forskjellige mc-folk sammen i kortesjen og for meg understreket de den samlende effekten terroren 22. hadde på tvers av farger, religion, meninger, kjeltringer, redelige, gamle og unge. Vi er nordmenn alle sammen, ikke noe annet.

Jeg vet Jens Stoltenberg var på Utvika den 6. aug. men da var vi ikke der. Moder'n har fortalt at han gikk rundt og takket alle sammen og hun er fornøyd med klemmen hun fikk! :)

Det er de rareste ting man husker etter slike dager. Det regnet jo, både fredagen 22. og i helgen. Det kom såpass mye at bakken på Utvika ikke klarte å ta unna så det ble skikkelig gjørmete og det plasket opp vann fra bakken når vi gikk på gresset! Vi hadde jo slagstøvler, men det hadde ikke alle som kom... Det var endel gjørmete sko å se...

Her er en artikkel fra Utvika: http://www.nettavisen.no/nyheter/article3202326.ece Det var godt å lese Mary's historie.

Den stemmer ganske godt, men ikke helt: "I to og en halv time hjalp gjestene ved Utvik, både faste og gjennomfartsgjester, til med det de kunne før ambulanser tok av for strømmen inn til campingen." Vi hjalp til enda lengre og ambulansene tok overhodet ikke av for strømmingen til campingen. Ambulansene kom senere.

Det har gjort godt å dele med seg det som skjedde og å lese om de andres opplevelser. På en måte har det vært en slags bearbeidelse av det som skjedde med å få skrevet det ned. Takker derfor alle som har tatt seg tid til å lese. Klem!

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Ferien ble ikke akkurat ferie i år. Håper derfor på litt fint vær fremover, oppholdsvær i hvertfall. :) Det skal bli godt å komme igang med hobby og litt trim igjen, hverdager er gode dager de også. :)